En ny internasjonal rapport lansert under COP30 i Brasil advarer mot rask utrulling av havbasert karbonfjerning uten strenge kontrollsystemer. Panelet, ledet av NTNU- og NILU-forsker Helene Muri, er tydelig: utslippskutt må fortsatt være førsteprioritet. Havet kan bidra – men teknologien er for umoden for storskala nå.

Rapporten fra European Marine Board

Rapporten «Monitoring, Reporting and Verification for Marine Carbon Dioxide Removal» konkluderer med at dagens havbaserte metoder for karbonfjerning (mCDR) mangler nødvendig styring og kontroll.

• Ingen mCDR-metode har per i dag et tilstrekkelig robust og omfattende MRV-system (overvåking, rapportering og verifisering).
• Havet er i kontinuerlig bevegelse, noe som gjør det svært vanskelig å dokumentere hvor karbonet tar veien og hvor lenge det forblir lagret.
• Krediteringssystemer for karbonfjerning må være pålitelige, transparente og vitenskapelig forsvarlige.
• Miljøpåvirkninger skal rapporteres grundig før storskala iverksettelse.
• Det finnes ingen dedikerte juridiske eller institusjonelle rammeverk for MRV knyttet til marin karbonfjerning.

«Dette handler om å beskytte havet for fellesskapets beste. Havet kan være en del av klimaløsningen, men vi må styrke måten vi beskytter det på før vi skalerer opp,» sier Helene Muri.

«Hvis du lagrer det i havet, i en eller annen form, og ikke i et geologisk reservoar, er det mye vanskeligere å styre det og også overvåke det. Havet holder seg ikke i ro,» forklarer Muri.

Hvorfor dette haster

Verdens temperatur stiger raskere enn antatt da Parisavtalen ble inngått. Under åpningen av COP30 Leaders' Summit 6. november advarte FNs generalsekretær António Guterres:

«Vitenskapen forteller oss nå at en midlertidig overskridelse av 1,5-gradersgrensen – som starter senest på begynnelsen av 2030-tallet – er uunngåelig.»

Denne utsikten gjør at verden må forberede seg på karbondioksidfjerning i tillegg til kutt. Enkelte sektorer som luftfart og skipsfart vil ha utslipp i lang tid fremover.

Hvilke metoder er på bordet?

Havbaserte strategier utnytter havets evne til å absorbere CO2 gjennom ulike mekanismer:

• Biologiske metoder: stimulere vekst av plankton eller tang som tar opp CO2 mens de vokser.
• Kjemiske/fysiske metoder: systemer som direkte fjerner CO2 fra sjøvann.

Samtidig finnes landbaserte løsninger allerede i bruk, som gjenplanting av skog og direkte luftfangst, blant annet Climeworks-anlegget på Island. Havbaserte løsninger er derimot i tidlig utviklingsfase, og rapporten understreker behovet for klare standarder før kommersiell utrulling.

«Hvis vi ønsker å være seriøse med å finne ut om du kan gjøre marin karbondioksidfjerning på ansvarlige måter som kan gi meningsfulle bidrag, må vi ta overvåking, rapportering og verifisering på alvor,» sier Muri.

Styring før skalering

Ekspertpanelet ber om stram og etterprøvbar forvaltning før volum. Uten MRV-systemer som faktisk dokumenterer opptak og varig lagring, kan ikke effekten bevises.

Rapportens klare advarsel er at ambisjoner om storskala utrulling må vente til det finnes verktøy for å måle og verifisere både klimaeffekt og miljørisiko i havet.

«Vi vet ikke alle truslene ved disse umodne metodene ennå, men det er litt vanskelig å bare ta dem av bordet fordi de er ubehagelige å tenke på,» avslutter Muri. Marine løsninger er ikke noen mirakelløsning på klimaendringene.

Hovedpoenget: Verden trenger CO2-fjerning for å nå de mest ambisiøse temperaturmålene, men havtiltak må ikke løpe foran styring. Før skalering må MRV, krediteringsregler og miljøkontroll på plass – og utslippskutt må fortsatt komme først.

Kilder: ScienceDaily, European Marine Board, Norwegian University of Science and Technology, Carbon to Sea Initiative, Marine Technology News, Mirage News